Rettsstaten

Fra Fredswiki

Definisjon

Rettsstaten er måten laissez-faire implementeres i praksis.

Historisk bakgrunn

Rettsstaten har en lang og kronglete historie som strekker seg helt tilbake til den babylonske kong Hammurabi som for rundt 3800 år siden skapte verdens første dokumenterte skrevne allmengyldige lov. Det er særlig den antikke greske og romerske sivilisasjonen som har formet rettsstaten. Rettsstaten er altså et historisk produkt, hvor man etter mye prøving og feiling har funnet ut visse nødvendige krav til rettsstaten.

Rettsstatens form slik vi kjenner den i dag ble utformet på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet i opplysningstiden som reaksjon på middelalderens totalitære føydalstat. Ordet rettsstat kommer fra tyske "Rechtsstaat" og er i denne sammenhengen synonymt med det engelske uttrykket "rule of law." Rettsstaten hadde sin storhetstid på 1800-tallet og ble siden avskaffet til fordel for den moderne varianten av føydalstaten.

Viktige elementer i rettsstaten

Rettsstatens utforming er ikke skrevet i stein. Det er ikke en ideologi, men en praktisk måte å implementere en bestemt ideologi nemlig liberalismen, altså synet at individet står i sentrum og har rett til å leve i fred og bestemme over sitt eget liv. Endringer kan foretas i oppbygningen av rettsstaten i takt med at man oppdager nødvendige modifikasjoner eller at ny teknologi muliggjør nye måter å organisere staten på. Like fullt kan vi formulere en del rettsstatlige prinsipper som har overlevd tidens tann som gode og nødvendige for å ha en velfungerende stat som beskytter folks rett til å leve i fred.

Maktfordelingsprinsippet

Idéen bak maktfordelingsprinsippet er å forhindre noen enkeltpersoner eller særgrupper i samfunnet å skaffe seg kontroll over voldsmakten i samfunnet og på den måten begå overgrep mot andre deler av befolkningen. Dette er det sentrale prinsippet som rettsstaten bygger på, og de fleste andre prinsippene er en måte å implementere maktfordeling på. Den primære måten å inndele makt er i lovgivende, dømmende og utøvende makt. Lovgivende makt har positivt makt til å kodifisere vold, mens dømmende makt har negativ makt til å forhindre voldsbruk som strider mot individets rettigheter. Utøvende makt tar seg av selve utførelsen av makt og av makthandlinger som ikke praktisk lar seg kodifisere.

Objektivitet

Friedrich Nietzsche sa en gang at objektivitet var den svake manns våpen. Den sterke mann trenger ikke å være objektiv for han har pistoler som han kan pådytte sin vilje med. Objektivitet kan altså betraktes som en måte for den svake å beskytte seg mot den sterke. I et samfunn er individet den minste minoritet og følgelig den svakeste av alle. Rettsstaten må bygges på objektivitet for å beskytte individet mot flertallet.

Loven

Loven er en måte å objektivt kodifisere vold på. Dermed er loven et glimrende redskap for å skape maktfordeling på. En objektiv lov er forutsigbar og kan i så måte observeres av alle, og lovbrudd og krenkelser blir da enkle for alle å identifisere.

Likhet for loven

Likhet for loven er en måte å unngå at loven brukes til maktkonsentrasjon for særgrupper.

Bevisbyrde for bruk av vold

I en situasjon hvor staten kan bruke vold mot individer er maktbalansen svært skjev ettersom at individet ikke kan forsvare seg mot volden. Som motvekt til dette må derfor bevis kreves av den som ønsker å bruke vold. Alle som anklages for kriminalitet har derfor rett til å betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden hviler på aktoratet. Dette igjen springer igjen ut i fra individets rettigheter, hvor individet har rett til å leve i fred inntil det motsatte er bevist.

Gjennomsiktighet

Informasjon spiller en nøkkelrolle i maktfordelingsprinsippet. Maktfordeling forutsetter at alle i så stor grad som mulig har tilgang på all informasjon om alle andre maktutøvere i rettsstaten. Dette resulterer i gjennomsiktighetsprinsippet: alle statens handlinger skal være åpne og gjennomsiktige inntil det motsatte er bevist.

Ansvarliggjøring av utøvende makt

Maktfordelingsprinsippet impliserer at voldsmakten smuldres opp og deles opp i veldefinerte objektive roller. Til en viss grad medfører rollene utøvelse av skjønn, og som motvekt til den makten rollehaverne tildeles må deres makt veies opp av tilsvarende konsentrasjon av ansvar. Med andre ord, prisen å betale for å få tildelt retten til å utøve makt er at man stilles til ansvar for sine handlinger dersom man overstiger rollens definerte oppgaver eller ikke utfører dem kompetent eller korrumperer rollen.