Føydalstaten
Fra Fredswiki
Innhold |
Definisjon
Føydalstaten er organiseringen av staten som fascismen i praksis medfører.
Historisk bakgrunn
Ordet føydalisme kom i bruk på 1600-tallet og ble opprinnelig brukt til å beskrive en desentralisert oligarkisk samfunnsorden i Europa etter vest-romerrikets fall, fra slutten av 400-tallet frem til 1100-tallet da makten ble konsolidert i sterkere monarkier. I praksis styrte dog ikke kongen alene, han var alltid avhengig av en sterk adel som bidro til å opprettholde kongens makt, og det er derfor mer riktig å si at føydalsamfunnet eksisterte helt frem til opplysningstiden, den liberale revolusjon og fremveksten av rettsstaten. Føydalstaten og rettsstaten er motpoler.
Karakteristiske egenskaper
Det historiske begrepet føydalisme karakteriseres av tre distinkte fenomener: lenssystemet, lauget og leilendingen.
Lenordningen
Lenordningen var bygget på tre elementer: lensherre, vasall og len. Lensherren var en adelsmann som eide et visst landområde. Dette området delte han inn i len (på engelsk: fief) som ble rådet over av vasaller. Len var en form for føydal eiendomsrett. Vasallen fikk råderett over lenet i bytte mot å sverge troskap til lensherren. Vasallen slapp å betale skatt men måtte i stedet assistere militært i forsvaret av lensherrens landområder. Et len var altså et landområde med betinget eiendomsrett. Restene av betinget eiendomsrett finner vi i alle europeiske land hvor man får tildelt råderett over eget liv og eiendom forutsatt at man oppfyller sine forpliktelser til fellesskapet i form av skatt.
Leilendingordningen
Slaveriet som var utbredt i Romerriket ble i føydalsamfunnet erstattet med leilendingordningen (engelsk: "serfdom") som er en mildere form for slaveri. En leilending (engelsk: "serf") var en bonde som ikke eide jord, men leide den fra lensherren som eide jorda. Leilendingen var den laveste statusen på føydalsamfunnets sosiale rangstige. Leilendingsystemet var en form for eiendomsrett på en persons arbeidskraft. Leilendingen selv fikk beskyttelse og muligheten til å brødfø seg selv og familien ved å dyrke jord. Til gjengjeld måtte han gjøre plikter for landeieren og betale skatt for bruk av landeierens jord. Leilendingen var en del av lenet og var bundet til landeierens jord som husdyr og kunne ikke forlate lenet uten tillatelse. Restene av dette systemet finner vi mot slutten av middelalderen da bøndene ikke fikk lov til å flytte inn til byene og man måtte ha pass for å kunne bevege seg fra et len til et annet.
Laugordningen
Midtveis i middelalderen utviklet laugordningen seg. Et laug (engelsk: "guild") er en lokal union av kjøpmenn eller håndverkere. Disse laugene fikk ofte tildelt eiendomsrett på sitt virke innenfor et geografisk område, altså monopol i betydningen enerett på salg. I forkant av den franske revolusjon for eksempel ble såkalte piratvevere straffet med døden av kongen for brudd på veverlaugets monopol. Laugene hang nøye sammen med utviklingen av korporativismen. Laugene hadde stor makt og innflytelse på voldsmakten. Etter hvert som monarkiet styrket seg ut over senmiddelalderen ble laugenes makt svekket og korporativismen fikk mer den form vi kjenner fra Mussolinis og Hitlers statsform.
Rett og plikt
Et essensielt fellestrekk for alle føydalordningene er at rettigheter erverves med plikter. Vasallen fikk kontrollere land i bytte mot å sverge troskap til lensherren og bistå i forsvaret av landet. Leilendingene fikk rett til å leie jord i bytte mot å binde seg til jordeieren og utføre plikter for han og betale skatt. Laugene fikk enerett på sitt virke innenfor et område av lensherren i bytte mot skatt. "Gjør din plikt, krev din rett" er et motto som fanger inn føydaltankegangen og som vi også finner igjen i moderne sosialdemokratisk tenkning. Det er ideen om at du ikke har noen rettigheter uten at du også har plikter. Det uavhengige individ eksisterte ikke i middelalderen. Gjensidig avhengighet i en kollektiv helhet er den bærende idéen i føydalismens rettighetsbegrep.
Privilegier
Juridisk ble føydalismens rettigheter implementert i form av privilegier. Ordet privilegium kommer fra latin og betyr "lov som gjelder for ett individ." ("privus"=individ, "legis"=lov) Kongen hadde spesielle rettigheter som bare han hadde i kraft av å være konge, og disse rettighetene gikk i arv. Kongen laget så lover som bare gjaldt vasallene, såkalte adelstitler. Adelstittelen var et privilegium, altså en lov som ga et bestemt individ spesielle rettigheter, i dette tilfellet retten til å styre over et len og kreve inn skatter fra leilendingene i lenet. Også adelstittelen var et arvelig privilegium.
Den moderne generaliserte betydningen av begrepet privilegium er "særlover," altså en lover som kun gjelder for en særinteressegruppe. Ut i fra denne definisjonen var også leilendingordningen priviligerte. De hadde som gruppe visse rettigheter og plikter som ordinære slaver ikke hadde. Monopolene som ble tildelt laugene var også privilegier.
Klassesamfunn og maktkamp
Blandingen av særrettigheter og særplikter utviklet seg som et resultat av borgerkrig og maktkamp mellom individer og grupper i føydalsamfunnet. Fra et maktperspektiv kan privilegier betraktes som en form for våpenhvile eller en maktkamp som har blitt kronisk fastlåst i en likevekt mellom de krigende parter, hvor hver av partene klarer å tilkjempe seg visse rettigheter på bekostning av den andre part. Det som er en rettighet for en av de stridende partene er en plikt for den andre og omvendt, herav sammenblandingen mellom rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter er skriftlige avtaler mellom de stridende partene som setter ord på og anerkjenner maktforholdene mellom partene. Den gjensidige avhengigheten som kjennetegner føydalsamfunnet gjenspeiler at ingen parter er sterke nok til å oppnå 100% totalitær makt.
Men maktforholdene mellom de stridende partene var ikke like. Rettigheter og plikter var derfor ikke jevnt fordelt. De sterkeste partene klarte å tilrane seg flest rettigheter, og de svakeste partene ble sittende igjen med flest plikter og færrest rettigheter. Resultatet av denne skjeve fordelingen av voldsmakt var et lagdelt samfunn som var inndelt i klasser. Kongen hadde mest makt, dernest adelen, dernest kjøpmenn og håndverkere og lavest på rangstigen var leilendingene.
I andre halvdel av middelalderen styrket kongene sine posisjoner. Adelens militærmakt ble svekket og i større grad erstattet med hærer som var direkte underlagt kongen. Like fullt kom adelen seg godt ut av denne økte kongemakten sammenlignet med de lavere klassene. Adelen reposisjonerte seg og fant nytt maktfotfeste innenfor kongens eget maktapparat. Adelen inntok i voksende grad roller som økonomisk og intellektuell makt. De lavere klasser klarte ikke dette og ble enda mer fastlåst i sine arvelige roller.
Opplysningstidens opprør mot føydalismen
Opplysningstiden markerte et opprør mot maktstrukturene i føydalsamfunnet. Opprøret kom fra deler av adelen, men hadde også en vesentlig folkelig komponent. Dette opprøret ble symbolisert ved uttrykket "laissez-faire" som betyr "la oss leve i fred!" Laissez-faire fanger inn ideen om rettigheter uten plikter, det som i opplysningstiden ble kalt for naturgitte rettigheter. Herav fulgte kravet om individuell frihet, retten til å leve i fred fra vold.
Opplysningsfilosofene tok kraftig avstand fra privilegiene og den hierarkiske maktkonsentransjon hos kongen og adelen. Herav fulgte kravet om likhet for loven og maktfordelingsprinsippet. De skisserte en stat der hvor ingen særgrupper sitter med voldsmakt eller særlover på bekostning av andre. Denne går under navnet rettsstaten og er motpolen til føydalstaten.
Den moderne føydalstaten
Liberalismen og rettsstaten hadde sin storhetstid på 1800-tallet, men ikke alle var fornøyd med denne politiske nyvinningen. Det var svært sterk motstand mot modernismen blant adelen som nøt godt av den gamle føydalstaten. Med fremveksten av rettsstaten mistet mange av dem sin gamle maktbase og som følge av dette gjorde mange sitt ytterste for å sverte liberalismen. Jean-Jacques Rousseau for eksempel ble svært populær blant intellektuelle i Frankrike på midten av 1700-tallet. Rousseaus budskap var at vitenskap, kunst, fornuft og modernitet var ondt og han romantiserte "den noble villmannen" og ville "tilbake til naturen." Rousseau var inspirasjonskilde til alle moderne reaksjonære bevegelser i Vesten: den franske revolusjon, sosialismen, den italienske Fascismen og Gaiaismen (miljøbevegelsen).
Adelen var svært ressurssterk og deres motstand mot liberalismen resulterte i at de lyktes i å gi liberalismen og rettsstaten et svært dårlig rykte. For eksempel ble barnearbeid, fattigdom og dårlige arbeidsforhold trukket frem som problemer skapt av liberalismen, men sannheten er at dette er problemer som ble arvet fra føydaltiden. Det tok mindre enn hundre år for liberalismen og det frie markedet å utrydde alle sultekatastrofer, alt barnearbeid og all akutt nød i Vesten. Adelens svertekampanje for å bevare sine privilegier var så suksessfulle at liberalismen som løftet Vesten ut av nød og fattigdom jevnt over blir gitt skylden for all denne nøden.
Mange intellektuelle fra adelen og overklassen bidro til å sverte liberalismen, men det er særlig én intellektuell som har bidratt mer enn noen andre og det er Karl Marx. Han analyserte føydalismen på en måte som bidro til å varig svekke liberalismen. Marx fokuserte på de økonomiske aspektene ved føydalsamfunnet og hevdet at det var kontroll over produksjonsmidlene som var årsaken til klassesamfunnet i middelalderen. Dermed klarte han kunststykket å fremstille liberalismen og rettsstaten som en føydalstat.
Kontroll over produksjonsmidlene var selvfølgelig en viktig del av føydalstatens maktstruktur, men Marx tok feil på ett grunnleggende punkt: essensen i føydalismen er ikke kontroll over produksjonsmidlene men kontroll over voldsmidlene. Leilendinger ble holdt nede med vold, ikke med penger. Adelen sikret sin posisjon, ikke primært med penger men med soldater. Kongen holdt kustus på adelen ikke først og fremst med penger men med militærmakt. Det er klart at kongen og adelen trengte mye penger for å opprettholde sin militærmakt, og at de fikk disse pengene gjennom slavedrift av de lavere klassene, men kontroll over produksjonsmidlene i seg selv medfører ikke et føydalsamfunn.
Under liberalismen oppstår det gjerne en fredselite fordi noen er flinkere enn andre. Fredseliten erverver seg kontroll over produksjonsmidler på fredelig, frivillig vis. Det vil si at de er nødt til å skape veldig mye verdier for andre mennesker for å oppnå pengemakt. Med andre ord, alle andre tjener på at de blir rike og mektige. Som kontrast til dette er voldseliten i en føydalstat. Disse er flinke til å bruke vold og bruker voldsmakten sin til å erverve seg kontroll over produksjonsmidler på voldelig, ufrivillig vis. Det vil si at folk taper på voldseliten. Voldseliten tilraner seg en makt og danner et klassesamfunn basert på undertrykkelse.
Kunststykket til Marx bestod i å fremstille fredseliten som en føydalistisk voldselite. Marx sin løsning på dette var å danne en voldselite som skulle ta produksjonsmidlene fra fredseliten i samfunnet. Resultatet var et kraftig redskap for å avskaffe rettsstaten og erstatte det med en føydalstat.
Mot slutten av 1800-tallet hadde voldseliten i vesentlig grad klart å omgruppere seg og var på nytt på fremmarsj, både i USA og Europa, denne gangen som universitetsutdannede økonomer, jurister, historikere og lignende. I USA var det den progressive bevegelsen som fikk stor innflytelse, mens i Europa var det kommunismen, den italienske fascismen og sosialdemokratene som vokste frem som maktfaktorer. Disse søsterbevegelsene hadde alle det til felles at de undergravde rettsstaten og gikk tilbake til føydalstatens oppbygning og idealer.
Etter at støvet fra to verdenskriger og en kald krig hadde lagt seg stod den moderate varianten av denne bevegelsen igjen som seierherre, nemlig sosialdemokratiet. Mussolini var enig med sosialdemokratene i så godt som alt, men han mente at det var totalt urealistisk å få gjennomført fascistisk politikk via demokrati. "Demokrati er en vakker idé men det fungerer ikke i praksis," hevdet han. Historien har vist at han kraftig undervurderte sosialdemokratenes evne til å undergrave og uthule rettsstaten uten å formelt å avskaffe den.
Maktfordelingsprinsippet
I Norge ble maktfordelingsprinsippet avskaffet i 1884. Det presenteres i dag gjerne som et opprør mot svenskekongens makt, men den viktigste effekten var å svekke høyesterett og grunnloven. Andre steder slik som i USA ble grunnloven og høyesterett korrumpert over en lengre periode, især fra 1880-tallet og utover. På 1960-tallet var uthulingen av den amerikanske grunnloven i stor grad gjennomført, og vi kan i dag i amerikanske lærebøker i jus lese at sivilrett ikke har som oppgave å utøve rettferdighet men at det er et instrument for "social engineering," altså et politisk virkemiddel for å forme samfunnet.
Likhet for loven
Likhet for loven er i dag i vesentlig grad avskaffet og finnes bare unntaksvis i norsk lov. Det er for eksempel forskjellig arbeidsgiveravgift i forskjellige fylker, og en stemme teller mer i Finnmark enn i Oslo. Flertallet har blitt tildelt en særrettighet hvor de får lov til å bestemme over sitt eget liv, og i tillegg herske over mindretallet. Foreldre blir gitt særskatteletter, folk som tjener over en viss grense blir pålagt særplikter i form av toppskatt osv.
Retten til å leve i fred
Fundamentet som rettsstaten er bygget på er individets rett til å leve i fred. Dette har blitt erstattet med føydalstatens "gjør din plikt, krev din rett." Rettigheter må på nytt kjøpes med plikter, og størrelsen på rettighetene og pliktene avgjøres av styrkeforholdet mellom de stridende partene.
Korporatismen
Mussolini promoterte "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen, og ønsket eksplisitt å gjenopplive korporatismen fra sen-middelalderen. Dette lyktes han med og korporatismen og laugordningen, bedre kjent som blandingsøkonomi, er i dag totalt dominerende i Vesten.
Den moderne leilendingen
Leilendingen var en person ble født inn i gjeld, og måtte bruke hele livet sitt på å tilbakebetale denne gjelden i noe som minnet om slaveri, og denne slavestatusen gikk i arv i generasjoner. Slik har situasjonen også utviklet seg for den gjennomsnittlige person i et sosialdemokrati. Fra et barn blir født til det er myndig glir det inn i en dyp skattegjeld fordi staten betaler barnetrygd, skole, helse og annen velferd. Dette har ikke foreldrene råd til å betale selv fordi de skattlegges tungt av staten. Når barna er voksne og skal utdanne seg og skaffe seg hjem må de ta opp dyre studielån og huslån fordi foreldrene ikke har råd til å hjelpe sine egne barn til å få en gjeldsfri start i livet på grunn av tung beskatning og arveavgift. De bruker hele livet sitt på å betale ned disse lånene som de er tvunget til å ta opp, og de må betale skatt hele livet for å spare til en offentlig pensjon og for å betale for skolen de fikk betalt av staten.
De som tjener på dette er det korporatistiske banklauget som får renteinntektene i stedet for folk selv, og den nye adelen -- politikerne og byråkratene -- som vinner kontroll over det meste av økonomien. Den store taperen er den moderne leilendingen som blir frarøvet selvråderetten over eget liv.
